tirsdag 25. februar 2014

25.02 Sykkelføre



Jippi - våren har kommet - sykkelruta mi er helt fri for snø og is. I dag fikk Petra for første gang være med på sykkeltur. Snegla oss avgårde i max 10 km/timen. Både Carmen og Petra syntes tydeligvis det gikk aaaaltfor sakte. Ellers takla Rampegullet helt suverent å gå i tospann med Carmen - med begge festa til springeren.

Carmens første sykkeltur, da hun var unghund, forløp "litt" annerledes, minnes jeg. Hun hoppa himmelhøyt av forskrekkelse - var i hodehøyde med meg når jeg satt på sykkelen.

Ikke så lettskremt - den lille Petra, altså.

Ellers var det jo et viktig poeng at Petra hadde med seg en bra rollemodell, som jo tok det helt kult å være med på tur, - altså Carmen. Jeg lurte litt på om jeg skulle ta med Petra alene, men fant ut nettopp det - at det nok lønte seg å ha med sykkelvante Carmen. Dessuten har jeg jo tørrtrent en del ganger med Petra, så dette var ikke første gang hun var festa i sykkelen.

Det var helt herlig - å sykle av gårde med tospannet. Innimellom slapp jeg Petra løs, og på en strekning slapp jeg begge løs. Syntes det var greit at Petra fikk ha litt fri på deler av den mil lange turen.

Helt klart en fysisk trim vi skal fortsette med.

24.02 Høyre, venstre, ut




En tur i sykkelløypa viste at mye har skjedd i løpet av den uka som har gått siden jeg sist var der. Det har rett og slett blitt vår og sykkelføre!

Etter turen var det tid for jaktlydighetstrening med Petra og en annen ekvipasje. Først fikk Petra prøvd seg på løypa for kvalifiseringsprøven. Inkludert apportering, men uten innkalling.

Det meste gikk bra, men opptaket og bæringen av dummyen er hun fortsatt ikke flink nok på. Prøver jo i hverdagen å ta tak i de spesielle momentene med opptak og bæring, men ikke så lett å få til denne momenttreningen.

Det ble litt dirigeringstrening på matskål etterpå - en slags variant av klokka. Vi satte opp tre skåler - en til høyre, en til venstre og en ut. Så fikk hunden se av vi la godbit i den skåla som lå ut. Hunden ble satt med ryggen mot og vi sendte ut.

Dermed satte vi hunden med ryggen mot skåla og sendte ut, Petra ville helst til en av sidene, så det måtte litt overtalelese å få henne til å gå ut.

Dagens bilder er for øvrig av Petra og morfaren hennes (Tasco Brimstone)




                                                             

23.02 Lang skogtur







I dag fikk jeg en Golden i pensjon. Med lånehund og egne hunder bar det ut på skogtur med andre retrievere - i dag var det fire labradoren i tillegg til Goldenfrøkna.

I motsetning til på mørketurene våre tidligere i uka, så møtte vi i dag noen folk i skogen. Det var litt utfordrende å holde hele flokken vår i sitt og bli, men passeringene gikk greit.

Etter turen var det en sliten flokk som slappa av.

 

mandag 24. februar 2014

22.02. Stjernegjengen












 

Tur med tantebarn og hunder på jordet på morgenen, før gjesten tok en buss hjem.

Så var det videre til oppmøtestedet for elitetrening. Veldig enkelt med denne milde vinteren at Petra bare kan vente i bilen mens jeg trener med Carmen.

Jeg ankom oppmøtestedet litt tidlig, sånn at jeg rakk en knapp time på jordet med Petra først. Trente fremmadsending på matskåler i to retninger. Så bytta jeg til dummies siste gang jeg sendte henne.

Elitetreningen begynte med en drive som fikk ligge. Så gikk vi videre og skulle sende til forskjellige områder.

Det var skikkelig tungt for hundene, med skaresnø med et lag med nysnø oppå. De tråkka gjennom gang på gang. Og vi så hvordan de ble mer og mer slitne utover dagen.

For øvrig hadde vi som tema i dag å gå gjennom områder hvor de tidligere hadde henta noe - altså litt vanskelig.



 

Hjemme igjen fikk jeg middagsbesøk. Og gjesten kunne konstatere at de firbente var særdeles rolige og avslappa.


søndag 23. februar 2014

21.02 A Chorus Line





Jeg er heldig som har tre tantebarn i nærheten som jeg kan få låne av og til. Denne helgen var det eldste niesa som skulle komme på besøk.

Så, fredagskvelden ble det Oslo-tur med først middag på Hard Rock Café, så musikal på Chat Noir.

De firbente fikk for øvrig en tur på ettermiddagen i forkant av byturen og kunne slappe av fornøyd i bilen mens vi tobente var på bytur.

Carmen var nok spesielt fornøyd, som fikk sove i senga til gjesten.


 

20.02 Tur igjen



Det ble ikke noe garasjehus-trening på meg i dag, siden jeg hadde avtale om ny felles tur. Siden det er sjelden jeg får gått i skogen på denne årstida, var det greit å takke ja til turtilbud.

Det er nemlig altfor mørkt i skogen til at jeg er komfortabel med å være der på egne hånd, - selv med hodelykt.

I dag var det seks hunder med på tur - vi hadde fått med oss en Golden i tillegg til de fem labbene.

Både fysisk og mentalt slitsomt i hvert fall for mine to, som ikke er SÅ vant til å være på tur med en helt gjeng….

torsdag 20. februar 2014

19.02 Felles tur

 
Benytta anledningen i dag til å bli med en venninne som passa hund på skogtur. Til sammen var flokken vår på hele fem labradordamer, med stort og smått. Alltid artig å se hvordan de oppfører seg når de slippes løse sammen, og det gikk vel i grunn som forventa.

De to unge søstrene hadde det som vanlig aller mest artig med hverandre, der de løp om kapp, dro om kapp og hadde noen brytekamper innimellom.

Carmen løp en del i begynnelsen, men gikk mer og mer ved siden av meg etter som vi hadde gått en stund. Dessuten så hun seg ut besøkshunden til å ri på. Jeg lot henne faktisk være uten å snakke til henne, siden besøkshunden i grunn trengte å jekke seg litt.

Besøkshunden prøvde nemlig å ri på ungdommene. Petra kom seg stor sett unna siden hun bare kjapt sprang fra den voksne.

Etter to timer, hvor den siste delen ble i mørke med hodelykt, var alle fornøyd.

Det som var snodig var at da vi kom hjem drev Petra med luft-jokking. Red i løse lufta, altså, om igjen og om oljen i løpet av kvelden. Akkurat som hun var blir inspirert av Carmen og besøkshundens atferd på tur…?

Vel, etter hvert fant de begge roen.

18.02 Hurra, - fri foran og bak!

 


I dag kom resultatene fra NKK - og Petra har B på hofter og A på albuer. Det betyr altså at hun er fri for disse arvelige leddsykdommene - noe som selvsagt er veldig gledelig. Så, da er det spennende hvordan resten av kullet gjør det….

Kjapp tur langs jernbanen før vi var to ekvipasjer som møttes til trening på kvalifiseringsprøva.

Vi trente litt felles først, før vi fikk prøvd oss på runden enkeltvis. Petra satt pent på 50 meters avstand. Det begynner altså å komme seg, dette med sitt og bli.

Så tok jeg for første gang på kvalifiseringsprøve-trening sjansen på å kombinere det med en enkeltmarkering. Nå ble det litt vanskelig nedslag for henne - på andre siden av en snøhaug. Så hun strevde litt for å finne dummyen, men gav seg ikke og lette og lette. Litt hjelp fra kasteren og hun fant den.

Og FOR en nydelig avlevering - rett hjem og stempla den i hånda mi. Men, så var jeg ikke kjapp med å koble henne, og dermed spurta hun av gårde for å finne flere. Hm. Sånn sett var det ikke så dumt å gjennomføre en markering. Siden vi har så lite erfaring med dette, er det jo en uvant situasjon at en må ha kontroll på hva som skjer etter avlevering.

Tydeligvis et delmoment i apporteringen som vi må prøve å få kontroll på.

Petra i bilen og Carmen og en annen treningskompis sin Golden fikk seg en liten økt med kombinasjoner av dirigering og markering. Blant annet en vanskelig oppgave med skjult nedslag på andre siden av en haug.

Var fornøyd med at Carmen var ganske så styrbar innimellom snøhauger, krakker, parkerte bilder osv.

17.02 Unghunder









Ettermiddagen starta med en tur på det bratte jordet. Frøknene fikk først løpe løs før vi etter hvert bevega oss litt mer i ordna tropp mot bekken.

Jobber med dette med å “gå her” - at begge hundene kan gå løse og rusle rundt bena mine uten at jeg forlanger de går fot. Ikke så lett for lille Petra. Og begge to vil egentlig helst gå nærmest foten min. Når den plassen er opptatt av Carmen, går Petra litt foran meg. Greia er å lære henne hvor langt fram det er akseptabelt å bevege seg.

Litt matskåltrening ble det med Petra mens Carmen fikk sitte og se på.

Så var det av gårde på unghundtrening. Tema for kvelden var å teste ut momentene i kvalifiseringsprøven. Dvs at vi innleda litt med fot og passeringstrening.

Så satte vi delvis noen hunder i bilen og prøvde oss én og én. Var ganske fornøyd med Petra. Som vanlig gjennomførte jeg verken innkalling eller apportering. Det er sitt og bli som er hovedfokus.

Vi avslutta med matskålstrening på retninger. Med Petra satte jeg henne mellom to matskåler (uten noe i). Så fikk hun se at jeg satte ut en skål bak henne. Så prøvde jeg altså å sende videre ut.

Litt strev før vi fikk det til, hun ville helst til en av sidene. Dette fortalte meg at vi må trene mer på videre ut, - med forstyrrelser invovert.




søndag 16. februar 2014

16.02 Alene-trening








Det er fint med dager hvor en kan trene alene med de firbente, også - og ikke bare være med på fellestrening.

Vi begynte med en tur langs jernbanen. Du verden, for noen mengder med vann! Det er rene innsjøen ved starten av runden vår.



Ca halvveis i turen ble Petra veldig opptatt av noe hun fant på siden av veien. Og det måtte litt innstendig innkalling til for å få henne til å komme. Hun kom fykende mens hun rista kraftig på noe hun hadde i munnen - en meget død hoggorm. Æsj! Det verste er at det kan være fare for at det er flere av samme slaget i området! Håper de drukner av alt regnværet!!

Neste post på programmet var trening med én hund av gangen. Carmen fikk vente i bilen mens jeg tok med meg Petra på jordet. Hun fikk gå fot i kobbel som var festa til meg. Innimellom fikk hun gå fri ved fot. Det gikk ganske greit en stund.

Da vi kom ned til bekken fikk hun gå løs. Hun stoppa opp og liksom så vanntro på meg, - om hun virkelig fikk gjøre som hun ville. Så kasta hun seg ut i bekken og svømte rundt, kom opp, rista seg og hoppa og spratt rundt.

Da hun så skulle gå fot igjen ble det veldig vanskelig, og hun stakk av gårde. Hun fikk kraftig kjeft og ble kobla igjen.

Jeg prøvde noe litt nytt med henne. Hun fikk gå fot i kobbel og jeg tok fram en dummy. Kasta den sånn at Carmen skulle få hente den senere. Hadde det ikke vært for kobbelet hadde Petra løpt og henta den. Mer korreks og vi gikk videre.

Nå fikk hun bare forstå at SÅNN oppførsel er uakseptabel! Dermed fortsatte vi framover, jeg kasta foran oss og hun fikk vær så god og gå pent fot. Plukke opp dummyen selv, mer fot, flere kast. Gang etter gang og jeg plukka den opp selv.

På toppen av jordet slutta jeg med kastinga og bare gikk med henne fot i kobbel. Da var det akkurat som om hun hadde kapitulert. Litt lav haleføring og hun gikk lugnt ved siden av meg.

Det er jo veldig sjelden hun har lav haleføring, så det var tydelig at “noe” hadde sunket inn. Etter en stund fikk hun løpe løs igjen.

Nede ved bekken trente vi litt med matskåler og sidedirigering. Så prøvde jeg å sende henne rett fram på en skål og blåste stopp da hun var på vei ut. Hun stoppa veldig fint, og venta spent på at jeg skulle gi henne beskjed om å gå videre ut.

Vi avslutta med mer fot da vi nærma oss bilen.

Så var det Petras tur til å ligge i bilen og Carmen fikk være med ut. Etter et forstyrrende kast inn i skogen, sendte jeg henne ut på den lange dirigeringen jeg lot være igjen til henne på gårsdagens trening.

Hun føk over bekken, opp jordet og til den vanlige øya. Litt overtalelser måtte til for å få henne videre ut. Og jeg trodde først at det var i boks. Men, så skar hun over mot venstre, istedenfor høyre. Og da gikk det opp for meg at på venstre side der oppe er jo de tre småøyene som vi har trent mye på tidligere. Hun huska selvsagt det når hun kom opp der.

Vel, litt handling måtte altså til for å få henne over til høyre, men hun hørte på meg til slutt.


Kvelden i heimen ble uvanlig rolig. Tydelig at begge to var ordentlig slitne etter både å ha fått fysisk trim og mental trening.


15.02 Dårlig vær, - ingen hindring

 
 



 


FOR et vær denne dagen starta med! Yr hadde meldt regn, men det lava ned med snø.

Jeg tok med meg lillegull og hun fikk vente i bilen mens jeg tok en times tur på jordet for å legge ut områder. Det var nemlig min tur til å ha ansvar for fellestreningen i dag.

Det hadde jo vært fint om jeg kunne kombinert å ha med meg Petra og legge ut områdene, men det blir nok for mye for henne. I hvert fall så mange dummyer som jeg skulle legge ut i dag. Får heller gjøre dette også på en gradvis måte, som alt annet.

Jeg la ut fire områder før jeg henta Petra. Hun fikk først gå pent i bånd et stykke. Syntes hun var mer enn vanlig heftig der hun byksa rundt bena mine, men det viste seg at hun måtte på do.

Vel, vi fortsatte å gå. Innimellom stoppa jeg opp og hun fikk sitte pent og rolig før vi fortsatte. Til slutt roa hun seg ned noen hakk og jeg vurderte at hun var kul nok til å slippes løs. Litt innkalling, sitt og bli og stopp ble det før hun fikk slappe av hjemme mens jeg dro på trening.

Været roa seg noe, så da gjengen på fem ekvipasjer kom oss ut på jordet var det sånn ca opphold, og det begynte ikke regne før vi var ferdig med treningen.

Vi begynte med å stå på linje i en nedoverbakke. Det ble kasta dummy inn i skogen, ned en skråning. Så ble én hund sendt rett fram, ned bakken, over bekken, opp på jordet på den andre siden og til en øy. Neste hund fikk etterpå hente markeringen nede i skogen.
Carmen har jo blitt sendt på denne øye på andre siden av bekken tidligere, så det var vel litt ”juks”, - i alle fall - hun viste utmerket godt hvor hun skulle, og det holdt med et ”gå over” for at hun skulle fikse oppgaven. Markeringen i skogen klarte hun også greit.

Vi la igjen dummyer på jordet der vi hadde stått før vi gikk videre og kryssa bekken via broa.

Neste post på programmet var en drive. Vi delte oss i to grupper, sånn at den ene gjengen gikk og skjøt og kasta i en skråning med vegetasjon, og plukke opp alt vi kasta. De andre stod og observerte, for så å bli sendt langs med skråningen og ned til hjørnet.

Mens de sendte nedover sendte vi andre oppover til et par områder som var lagt ut der. Så bytta vi på.

Carmen ble helt gal av å gå ved siden av meg mens jeg hæppa og skjøt og de andre kasta. Jeg måtte ta henne i bånd til slutt. Hun hoppa og spratt og prøvde å få tak i startpistolen. Du verden!

Å stå stille og tyst på linja mens de andre lagde driven var visst helt ukomplisert.

Utsendingen ned til hjørnet klarte hun veldig fint. Dvs det var litt interessant å observere at det så ut som hun skjønt godt at hun IKKE skulle opp i vegetasjonen der driven hadde vært. Hun oppfatta åpenbart det som en forstyrrelse hun ikke skulle hente fra.

Selv om jeg sendte henne rett mot hjørnet, så holdt hun litt avstand fra driven og løp mer rett fram nedover jordet enn på skrå. Jeg lot henne fortsette, blåste stopp og vinkla til venstre. Noe hun klarte bra.

Oppover jordet til det andre området var verre. Jeg hadde lagt ut to områder. Noen av hundene ble sendt ned i en dump og opp igjen til et par bjørker, noe som så greit ut. Det var naturlig for hundene å løpe ned og opp. Det andre området derimot lå sånn at en rett linje betydde at hundene måtte holde seg ”på kanten” av en skråning. Åpenbart vanskelig. Carmen (og de andre) ville helst følge terrenget og løpe nedover eller oppover. Vel, det ble litt handling her da, for å få det til.

Dermed la vi ut på nytt til samme området og gjentok oppgaven.
Så flytta vi oss på oversiden av driven og sendte gjennom vegetasjonen og over til en øy med pelsdummyer. Det var jo litt spennende om hundene beholdt den rette linjen, siden vi mista dem av syne da de løp ned bakken. Carmen klarte seg faktisk veldig bra og løp rett på.

Vi gikk ned til bekken igjen og skulle nå sende hundene over bekken, gjennom skogen der de hadde hatt markeringen og opp på jordet der vi hadde lagt igjen apporter helt i begynnelsen.

Her var jeg veldig fornøyd med Carmen som forserte bekken der jeg pekte og løp videre. Hun brukte riktignok litt tid i skogen før hun kom seg opp på jordet, men så fant hun dummyen greit.

Vi gikk over bekken og til der vi starta treningen. Det var nemlig blitt lagt igjen dummyer på den andre siden av den øya vi først begynte med. Det er jo da det begynner å bli ordentlig handling, når hunden må høre på oss og gå forbi et område der den forventer det ligger noe.

Synes de andre hundene klarte seg fint. Carmen fikk slippe denne oppgaven, siden jeg fant ut at den fikk ligge til trening med henne dagen etterpå.

Dagen ble avslutta med først sushi i Ås sentrum sammen med et par av treningskompisene. Så fikk Petra trene litt fot og sitt og bli på en skole. Det bøtta ned, så vi holdt oss på et overbygd område.







Nok en herlig lørdag, tross været!





fredag 14. februar 2014

14.02 Rasestandard - igjen



Dagens bilde er av min første labrador. En herlig tispe av showtype.

Rasestandard er tydeligvis et tema som engasjerer, - både meg og andre. Og bare for å ha sagt det, - jeg har IKKE påberopt meg å være noen ekspert på standarden. Jeg kan den ikke ordrett. Ikke kan jeg mye om å vurdere vinkler og overlinjer osv heller. Men, det jeg kan mye om (fordi jeg jobber med det) er å se på regelverk, vurdere tolkninger, reflektere over bakgrunnen for hvorfor noe er skrevet som det er osv.
På prinsipielt grunnlag synes jeg det er interessant å diskutere en beskrivelse av hvordan noe skal være (i dette tilfelle labradoren) ift vurderingen av om dette noe stemmer med beskrivelsen (det som skjer på en utstilling og også på en jaktprøve).

Det synes ganske så åpenbart at rasestandarden ikke er noen entydig beskrivelse av hvordan en labrador skal se ut. Hadde det vært det, så hadde jo utstillingschampionen fra 1950-tallet og dagens championer sett omtrent like ut. - Noe de som kjent ikke gjør.

Standarden er altså ikke noe hellig skrift, men en beskrivelse som utsettes for både skjønn og motesvingninger. At det utøves skjønn er jo greit nok, - det synes jeg er naturlig i en hver bedømmelse, enten det gjelder utseende eller jaktlige egenskaper. Dommeren dømmer det som vises den aktuelle dagen, og ulike dommere har sine kjepphester på hvilke detaljer som er viktigst.

Dette med motesvingninger er verre å forholde seg til. Den samme standarden som brukes som utgangspunkt for å beskrive min yngste hund som Sufficient - altså den dårligste premien det går an å få, ville for 50 år siden garantert vært et utgangspunkt for å gi henne bedre premiering.

Dermed spørs det om det strengt tatt er riktig å si at en hund tilfredsstiller standarden eller ikke. Kanskje en heller burde si at en hund er moderne eller umoderne. Mine hunder er umoderne ift dagens eksteriørideal. Og dette idealet handler om mer enn det som står beskrevet i standarden.

F. eks finnes det jo i andre raser eksempler på at hunder som helt åpenbart ikke tilfredsstiller standarden - de er høyere enn maksgrensa - likevel går hen og får bedre utstillingspremiering enn de som er innenfor standarden hva gjelder høyde.

Dette betyr jo at ikke bare er standarden kun en del av det som brukes i bedømmelsen, men standarden kan faktisk settes til side hvis det moteriktige er å være utenfor standarden….

Jeg vil ikke labradorstandarden til livs. Jeg synes det er en flott beskrivelse av en flott rase, det som står om labradoren. Ikke vil jeg utstilling til livs heller, jeg synes det er bra at også de eksteriøre trekkene skal vurderes ved labradoren. Men at standarden brukes som begrunnelse for at jaktlabradoren vurderes som “feil” blir et litt for enkelt bilde av virkeligheten.

 

Så over til dette med splittet rase. Hver gang disse diskusjonene kommer opp, er det mange som synes det er trist med todelt rase. Folk lurer på hvordan det har blitt slik og hvordan en kan få større enhet.

Jeg, som bare har hatt retriever i 10 år, mangler jo mye av historikken her. Og det hjelper ikke akkurat at de en prøver å spørre viser til at dette nesten splittet klubben tidligere, så det snakker vi ikke mer om.

Jeg kan og vet for lite til å gi meg inn på noen analyser av hvorfor det ble sånn. Og hvorfor nettopp Labradoren og Golden har blitt delt, mens Flatten er det i mindre grad.

Det jeg i midler tid er ganske sikker på er at konkurranse er et stikkord her. Nå har jeg sett de siste dagene at mange er kritiske til jaktprøver fordi de mener det er konkurranse. Og det er feil, fordi jaktprøver skal være en kvalitetsvurdering.

Ja, jeg er enig i at B-prøver skal være en kvalitetsvurdering. Og det er flere jaktprøvedommer som “nekter” å kåre noen slags beste hund. Deltagerne får klare seg med kvalitetsvurderingen.

Men, skal ikke utstilling også være en kvalitetsvurdering?? Det er jo i høyeste grad en konkurranse. Med mange klasser og mange plasseringer, også utenom den gjeveste Best in Show.

Jada, jeg VET at utstilling begynner med en kvalitetsvurdering. Og det er jo der mine hunder faller av lasset, fordi deres kvalitet ikke vurderes høyt nok til å gå videre til konkurransen.

Men hvorfor så kritisk til konkurranseelementet i jakt når man ikke er det til konkurranseelementet i utstilling?

Vi mennesker liker å vinne. Og vi synes det er stas å holde på med noe hvor vi har en sjanse til å vinne/gjøre det bra. Vi motiveres av titler, heder og ære. En fra jaktmiljøet sa til meg når jeg kjøpte min første jaktlab at det var et bra valg. En velger jo ikke gummistøvler når en skal løpe maraton… Vi velger altså den type hund som har en sjanse til å hevde seg, enten det nå er i kvalitetsvurderingen eller i konkurransen.

Så er det jo sånn at når det gjelder retrieveren så er det de eksteriøre og de jaktlige kvalitetene som skal være utgangspunktet for avl. For den enkelte hundeeier/valpekjøper behøver det kanskje ikke spille så stor rolle. Som noen har vært inne på i diskusjonen, - mange ønsker seg bare en frisk og trivelig hund. Det er ikke så nøye verken om den har riktige vinkler eller er god på å apportere. De som driver oppdrett, derimot har jo flere hensyn å ta.

 

Mange har også vært inne på dette med hvordan en blir tatt imot når en stiller opp i den grenen en ikke har vinnersjanser i. Hvordan snakker vi om “de andre”, - det være seg hunder eller folk. Det verste jeg har opplevd på utstillingsfronten var for mange år siden, når en bekjent stilte sin jaktlabtispe på utstilling. Jeg husker ikke hva slags premiegrad hunden fikk. Det jeg husker er to “labradortanter” som satt ringside og kommenterte høyt det de så. Og jeg husker det ordrett: “Har du sett noe så stygt i hele ditt liv!” Dette gjorde uutslettelig inntrykk på meg, og ligger i bevisstheten hver eneste gang jeg tar med hunden min på utstilling…

Men, selv har jeg aldri opplevd at noen har kommentert noe negativt om mine hunder på utstilling, så jeg har hørt det. Jeg har opplevd både utstillingstreninger og deltagelse på utstilling som bare positivt og trivelig mtp de andre utstillerne. Det virker som utstillingsfolket synes det er hyggelig at noen med jaktlab stiller opp. Det er også veldig hyggelig når en typisk showlab kommer på jakttrening og jaktprøver. Og fantastisk å se på de mange som gjør det bra. Det artigste er vel når det kommer ferske folk på trening og de ikke aner hva som bor i hunden og at den kan få til så mye som den gjør.

Jo, jeg har stor sans for at vi stiller opp på “hverandres” arrangementer. Tror at nettopp det er med på å bygge ned barrierene. Jeg tror ikke noe på at vi kan forene rasen, til det er folk for glad i å vinne. Men, jeg tror så absolutt på at vi vil behandle hverandre med mer respekt om vi kjenner hverandre og hverandres grener bedre.

 

Til slutt litt om dette med såre punkt. Fedme er et viktig stikkord her. Det er en garantert brannfakkel å “slenge ut” noe om “feite utstillingslabber”. Ut fra hva folk kommenterer, synes det åpenbart at hva en oppfatter som feit/mager er veldig forskjellig. Så, når noen sier at i Norge er det ingen feite labradoren på utstilling, eller det er bare feilte labradoren på utstilling, så er det fordi en vurderer holdet på hunden helt forskjellig. Og da blir det vanskelig å diskutere saklig.

Egentlig er det vel ingen tvil om at fedme har blitt et helseproblem. Hvorfor skulle de ellers ta inn i standarden at overdreven kroppsvekt eller masse skal utelukkes og at tønneformede ribben ikke oppnås ved at hunden bærer overdreven vekt.

Tilsvarende mener jeg ikke at for tynne hunder er et (helse)problem på jaktlabben. Derimot er vel “vårt” såre punkt gemyttet. En trygg mentalitet hos hunden, er på samme måte som det å være slank, viktig for hundens velferd. Ingen som går rundt og er redd eller sint kan ha det særlig bra i hverdagen. Like lite som en som er overvektig.

Så jeg håper at en av hensyn til hundens velferd kan ta med seg disse tingene i avlen, enten en nå lager utstillingshunder eller jakthunder. Ikke for at de skal klare seg bra i konkurransen i ringen eller i skogen. Men, rett og slett for at hunden skal ha et godt liv.

torsdag 13. februar 2014

13.02 Rasestandard



Inspirert av en av de evinnelige debattene på FB om utstilling vs jaktlabrador har jeg tatt en kikk på noen rasestandarder.

Ofte når ordet rasestandard brukes er det i fm utstilling. Og ofte blir det sagt at disse jaktlabradorene våre ikke tilfredsstiller “standarden”.

Og noen av dem tilfredsstiller dårlig standarden - hva gjelder den eksteriøre beskrivelsen Men hva med det som står om atferd og temperament: “Godlynt, meget aktiv. Utmerket luktesans, mykt bitt, meget glad i vann. Tilpasningsdyktig og hengiven. Intelligent, ivrig og lydig med en sterk vilje til å tilfredsstille. Vennlig uten spor av aggresjon eller skyhet. “

En kan jo spørre seg - er det mulig å finne ut om hunden har utmerket luktesans eller er meget glad i vann på en utstilling? Eller om den har mykt bitt? Nei, her må en selvsagt gjøre mer enn å gå på utstilling for å få vurdert om hunden tilfredsstiller standarden.

Og hvordan er det med dette med lydig og sterk vilje til å tilfredsstille - er dette trekk som lar det seg måle på en utstilling? I retrieverjakt er en helt avhengig av at hunden ønsker å samarbeide, så dette er veldig viktige rasetrekk for en apporterende hund.

På den annen side tenker jeg at noe av avlen på jaktsida kanskje ikke har tatt godt nok hensyn til andre atferdstrekk som beskrives i standarden. Er virkelig den jevne jaktlab godlynt, vennlig og uten spor av aggresjon eller skyhet? Og akkurat DISSE trekken synes jeg faktisk utstilling er mye mer egnet til å måle enn en jaktprøve. Det er fullt mulig å få en hund med litt skranglete nerver høyt premiert i jakt.

Ellers - en liten digresjon - artig å se på de forskjellige retrieverne - så forskjellig beskrivelsene er hva gjelder atferd og gemytt. Tar med Flat og Golden siden de har lignende opphav som labradoren:

Flat: “Rikelig begavet med naturlige jaktegenskaper, entusiastisk logring demonstrerer optimisme og vennlighet. Tillitsfull og vennlig.” Golden: “Lydig, intelligent og med naturlig arbeidslyst. Vennlig, snill og tillitsfull.”

Labradoren har altså den grundigste beskrivelsen av disse tre.

Men, tilbake til hva standarden måler og beskriver. Jeg mener at en labrador som virkelig oppfyller standarden både skal se ut slik den beskriver OG ha de trekk den beskriver. Videre tenker jeg at med den todelingen vi har av rasen, så har vi to hundetyper som tilfredsstiller hver sin del av standarden godt. Litt enkelt sagt, selvsagt, vi snakker jo om grader her.

Nå kan det kanskje høres ut som jeg ønsker meg en dual-purpose-labrador Men, da dukker et interessant spørsmål opp - hva ER egentlig en dual-purpose-labrador? Hvor bra må hunden gjøre det på jakt/utstilling for at en kan si den duger til begge deler? Jeg synes en Excellent på utstilling og en 1 premie i AK på jakt må sies å være en god dual hund. MEN, jeg er jo ikke interessert i å stoppe opp med en 1AK i jakt, jeg vil lenger enn som så…

Så, nei, ut fra en sånn definisjon er det IKKE en dual hund jeg ønsker meg. Men, jeg ønsker meg så absolutt en labrador som fullt ut tilfredsstiller alt som står i standarden om atferd og temperament, inkludert at den skal være godlynt, vennlig og uten spor av aggresjon eller skyhet. Utover det er det de jaktlige egenskapene og en funksjonell kropp som teller for meg. IKKE en moteriktig tolkning av lengden på bena eller bredden på skallen.

Standarden har stått nesten uforandret. Det nye er faktisk at en på to steder har med tekst som sier noe om at hunden ikke skal være fet.

Helhetsinntrykk: Kraftig bygget, kompakt, meget aktiv. (noe som utelukker overdreven kroppsvekt eller masse) Bred skalle, bred og dyp brystkasse. Bred og sterk over lend og bakpart. Bryst: Bredt og dypt. Godt hvelvede, tønneformede ribben, men dette skal ikke oppnås ved at hunden bærer overdreven vekt.


MEN, standarden tolkes av dommere og oppdrettere. Og det er åpenbart snakk om preferanser og “mote” her, hva gjelder utseendet. Bilder av utstillingschampioner gjennom tidene viser jo med all tydelighet at idealet for hva som er “pent” har blitt grovere og feitere etter som årene har gått. Bena har blitt kortere og brystet dypere. Og skal en vinne noe på utstilling, så må en følge moten.

Hvis jeg skulle ønske meg noe, måtte det være at de som snakker om rasestandarden tar med seg HELE standarden i sine argumentasjoner. Også skulle jeg selvsagt ønske at det var jaktpremieringskrav for å få et ustillingschampionat, men jeg skjønner jo at sannsynligheten for at noe sånt skal skje i Norge er uhyre liten…



 

onsdag 12. februar 2014

12.02 Er Petra fotogen...?









Det ble en ny runde til nærjordet i dag også. Her er det ingen andre ute og går, så vi har massevis med plass helt for oss selv. Som det går fram av bildene er det ikke mye snø igjen her. Ikke noe særlig med is heller.





For øvrig fant jeg en gjenglemt dummy fra en tidligere sesong. Innmaten var helt borte - den har vel blir fugle, - eller musereir eller noe sånt…?




Etter lufteturen var det tid for å ta en helt ny type bilder av Petra, - røntgenbilder... Nå er hun fylt ett år, så det er bare å bli ferdig med den obligatoriske sjekken av hofter og albuer.

Selv om jeg ikke har noen grunn til å mistenke at det er noe galt med Petra, så kjennes det likevel veldig skummelt. Jeg er litt paranoid etter den forferdelige opplevelsen for 5 år siden, da Betty hadde E…


Vel, Petra klarte seg som vanlig veldig bra på klinikken, hun synes jo ikke noe er skummelt. Helt annerledes enn å ha med seg Carmen, altså.

Bildene så fine ut, syntes veterinæren, Så får vi se om NKK er enig.